Galleri

Hopphistorier fra Østmarka

Nå skal vi ta dere med på en reise. En reise i fart, i spenst, i mot, i lek og moro, i drømmer, og helt uten høydeskrekk. Vi har samlet historier fra en del av hoppbakkene i Østmarka, de nærmest oss, de hvis bakker vi har slitt oss opp (og ned) på diverse turer. Og to som strengt tatt ligger rett utenfor Østmarka, men vi kunne ikke dy oss, rett og slett.

Her kommer de – i omvendt alfabetisk rekkefølge, for helt til slutt kommer et intervju med Oppsal og Østmarkas største hopphelt: Espen Bredesen. Må spare det det beste til sist, vet dere – akkurat som dessert. 

Takk til alle som har bidratt med fakta om bakkene.
Takk til Østensjø historielag for bilder.
Takk til alle dere som har delt minnene deres med oss.
Takk til dere som leser – del gjerne historiene deres i kommentarfeltet. 

Rognerudbakken

Fakta:
Bakken lå i lia ved Østensjø skole, og ble bygget på slutten av 40-tallet av Bryn idrettsforening. Først var det en slalombakke der, etter at tyskerne hadde hugget skogen i lia. Bakken ble fornyet i 1968 og fikk elektrisk belysning i 1971. Den ble revet omkring 1991, og bare stolpestubber og andre rester står igjen. 

Østensjø skole med Rognerudbakken i bakgrunnen.

Ivar Johnsen: «Husker at Østensjø skole arrangerte hopprenn i Rognerudbakken så sent som i 1974. Og det i skoletida. Du måtte være 4.klassing for å hoppe, men de slapp til noen yngre også. Hadde øvet i Rognerudbakken på langrennsski. Ble noen voldsomme fall. Dessverre hadde jeg ikke hoppski så jeg fikk ikke delta, var veldig skuffa. Måtte ta til takke med utforkonkurranse på jetski.»

Om utstyret sier han: «Ingen i klassen som hadde hoppski. Hoppet på langrennski 3-4 ganger. Tryna skikkelig i siste hoppet fordi jeg satset for hardt og kom høyt ut. Hoppet nesten høyere enn langt. Kan ha vært 15-20 meter, men husker mest smerten etter fallet. Var nok helt på slutten av hoppæraen. 10-15 år tidligere så… I B-klassen var det tre som hadde hoppski, de fra Nordre Skøyen. Vi fra OBOS-land hadde nok ikke økonomi til flere typer ski.»

Espen Fodstad: «Jeg har bakkerekorden i Rognerudbakken   Det var en lørdag i februar 1976 klokken var 15.15 og det var mitt siste hopp før tippekampen på tv kl. 16. Været var bra, – 7 og fin oppdrift i bakken. Treneren ga klarsignal og jeg satte utfor med mine Kongsberg hoppski, treffer hoppkanten perfekt og får en enorm oppdrift over kulen og jeg bare drar på fremover og lander på sletta. Husker fortsatt treneren sto med en tåre i øyekroken når han møtte meg på kulen etter hoppet.   22-23 meter ble det målt til. Er fremdeles litt svimmel etter det hoppet.» 

Rognerudbakkens mysterium: Har det noen gang vært TO bakker her? En på 15 meter og en på 20? Et avisutklipp fra 1988 sier så, men vi har ikke noe bevis. Kan noen hjelpe oss? 

Hellerudbakken

Fakta:
Hellerudbakken lå i vestskråningen i Trolldalen som går nordover fra veien inn fra Solbergliveien på Oppsal/Trasop mot Trollhullet. Det var Hellerud sportsforening – som i 1932 skiftet navn til Østmarka IL – som fikk anlagt bakken omkring 1920. Bakken hadde oppbygd tømmerstillas med to avsatser. Stillaset var forfallent og ble revet og erstattet med en trasé i terrenget mot slutten av 1950-årene. Her ble det arrangert kretsrenn helt opp til slutten av 50-tallet, men bruken av bakken avtok etterhvert. Det ble hoppet ca. 25 meter her. Et pukkverk var også i drift en kort periode i denne dalen. 

Stillaset i Hellerudbakken, ca 1948-49.

Oddvar Book: «Jeg bodde øverst i Solbergliveien, da var det tre hoppbakker som gjaldt, Granlibakken, Bjartbakken og Hellerudbakken. Hellerudbakken var størst, men litt skummel da skiløypa krysset nede i overgangen. Ellers var det i Hellerudbakken et ganske kupert ovarenn, så sittestillingen på hoppet kunne variere mye:-) Min tid i disse bakkene var vel rundt 1970 pluss/minus noen år. Det var noen som hadde plastski, dvs. Splitkein eller Kofix og det var det ypperste en kunne ønske seg av utstyr. Vi med hoppski av tre måtte nøye oss med sølvswix og hopplakk under skiene. Funka det og  »

Hopprenn i Hellerudbakken ca. 1947.

Jan Engdahl: «Jeg ble født i 1953 og vokste opp på Oppsal. Derfor har jeg ikke noe forhold til Hellerudbakken før jeg selv hoppet der på 60-tallet frem til ca. 1965. Og ganske riktig, bakken hadde et terrengtilløp da jeg hoppet der. Men vi fikk god fart, og vi tråkket så langt vi kunne oppover i terrenget for å kunne hoppe lengst mulig. Selv hoppet jeg nok ikke noe særlig lenger enn 18-20 meter (jeg var jo ikke gamle karen). Hellerudbakken var på «min» tid en populær bakke, og vi Oppsalgutta gikk på ski inn dit og ankom «sletta» gjennom skogen og skiløypa fra sør. Vi gikk på vanlige løypeski med Kandaharbindinger eller på hoppski. Men vi gikk alltid bare med én stav, for det skulle synes at vi var skihoppere! Det var viktig! Vi hoppere følte oss litt tøffere enn langrennsløperne. Og alpinister fantes jo ikke på østkanten den gangen.»

Granlibakken

Fakta:
Liten hoppbakke litt nord for Bjartbakken. Før den opprinnelige Bjartbakken ble erstattet av en mindre bakke, var Granlibakken svært populær blant barn og ungdom på Oppsal. Bakken utnyttet i sin helhet den naturlige terrengprofilen, og hoppet ble bygd av snø hver vinter. Rundt 1960 begynte hoppgruppa i Oppsal IF å ta et ansvar for drift av bakken, planerte tilløpet og bygde et permanent hopp. 

Her lå Granlibakken. Unnarennet er nærmeste vei. 

Jan Engedahl: Granlibakken var en mindre bakke enn Bjartbakken, og veldig populær tidlig på 60-tallet. Vi hoppet inntil 16-18 meter. Terrengtilløp og oppbygget steinhopp. Egentlig et vanskelig tilløp. Hoppet du til «grana» som stod til venstre for unnarennet i hoppretningen på ca 15 meter, var du god. Vi som bodde på Oppsal, gikk på søndagene ofte først til Granlibakken og hoppet noen timer der før vi avsluttet hoppdagen i Hellerudbakken. En perfekt dag.

Per Løkken: «Jeg tipper det var sånn rundt 1960. Jeg hadde fått nye hoppski til jul og tidlig en morgen drar jeg opp i Granlibakken. Den var ikke så stor, men allikevel klarte jeg å tryne ganske så solid. Nok til at kravebeinet brakk, og jeg husker fortsatt turen hjem til Haakon Tveters vei med skia på skulderen som en tøff tur. Så ble det tur sammen med modern til legevakta og skulderen ble etter hvert like god som ny. Fortsatte noen år til, men etter et fall i den mellomste Bekkelagsbakken var det slutt.»

Kjell Vatne: «Mener selve hoppet på Granlibakken var bygd opp av steinblokker, så det bør det være spor etter fremdeles. Øverste delen av ovarennet bestod av parallelle trestokker (ganske bratt/kupert). Hoppet der med muttern’s gamle fjellski (Splitkein m/stålkanter og Kandahar bindinger med krok på siden av skia). Tipper dette var rundt 1970.»

Godliabakken

Fakta:
Godliabakken ble påbegynt i 1940, men ikke fullført før i 1947. Bakken var en 15-metersbakke, og på 1950-tallet ble det arrangert gutterenn her. På slutten av 50-tallet ble stillaset råttent og farlig å bruke. I 1961 satte kommunen opp et nytt stillas, som ikke ble revet før i 1996. 

Jan Otto Linden i svevet

Jan Engedahl: «Godliabakken var den beste bakken. Et ordentlig stillas/tilløp etter modell av større bakker som Midtstubakken, bare mindre. Vi gikk trappetrinnene opp til toppen. Unnarennet hadde perfekt profil, og vi hoppet inntil 18-20 meter.»

Morten Engh: «Vokste opp i Kranveien og begynte på Trasop skole i 1966 og byttet året etter til nye Godlia skole. Vi var omtrent daglig i Godliabakken gjennom vinteren. Bakken ved siden av ble brukt til aking, og vi lagde slalåmløyper med egenproduserte staur. Hadde «utforbakke» som startet ved høyblokka i Kranveien og gikk til bunnen av Godliabakken. Krydde av unger. Det var stas når det kom lys i hoppbakken. Litt trist å gå der nå, bakken er revet og nesten alt er grodd igjen.» 

Arvid Mathiesen: «Husker at Oppsal IF arrangerte Donald Duck-renn både i hoppbakken og slalombakken. På nedsiden av hoppbakken mot slalombakken bodde familien Scharning hvor far/bestefar i huset var med å bygge nettopp Godlia hoppbakke.»

Jan Otto Linden i svevet igjen.

Bjartbakken

Fakta:
Første bakke bygd på dugnad av idrettslaget Bjart og innviet i 1934. Etter utbygging av bakken i 1946 økte bakkerekorden fra 50 meter til nærmere 60. Bakken hadde et 30 meter høyt trestillas, overbygget dommertribune, klubbhus og tavle som viste hopplengdene. Både krets- og landsrenn ble holdt i bakken. Under OL i Oslo i 1952 ble bakken brukt som treningsbakke for det japanske landslaget. NM for junior ble arrangert i 1958, med kronprins Harald tilstede. Siste renn i den store bakken ble holdt i 1961. Etter noen år med forfall måtte stillaset rives, og Heimevernet ble tilkalt og sprengte det hele i lufta med dynamitt. Klubbhuset brant ned i 1966. 

Bjartbakken ca. 1934

Den første bakken ble erstattet av en enkel 25-metersbakke byde i regi av hoppgruppa i Oppsal idrettsforening på 1970-tallet. Lille-Bjarten hadde dommertribune og lysanlegg som fasiliteter, og ble brukt av hopprekrutter fram til 1980-tallet. OL-vinneren fra 1994, Espen Bredesen, startet sin hoppkarriere i Lille-Bjarten. 

Lenke til Bjartbakkens vekst og fall

Skihopper trener i Bjartbakken.

Ørnulf Pedersen: «Sjøl dreiv jeg litt med skihopping i ungdommen, slik som de fleste. Etter skoletid gikk jeg på hoppski fra Fugleliveien til Godliabakken, tok et par hopp og gikk til Hellerudbakken, to tre hopp der og så bort til Bjartbakken. Turde ikke å hoppe i store Bjartbakken, men man kom 30 meter i lillebakken. Endelig etter fylte 16 år, våget jeg meg opp i Store Bjartbakken, og har personlig rekord der med 43,5 meter!»

Jan Engedahl: «Jeg er født i 1953, og vokste opp på Oppsal. Jeg hoppet på klubbnivå i BFG, og Bjartbakken var vår bakke. Jeg var for ung til å hoppe i den store, men Lille-Bjarten var helt ideell for meg. Husker at jeg hoppet 28 meter i klubbmesterskapet i februar 1963. Bakkerekorden var vel 34-35 meter? Lille-Bjarten hadde naturtilløp, men øvre del og hoppet var bygget i tre. Fin naturlig motbakke å stanse i, men det var mange meter og enda flere skritt å gå opp til toppen. Store-Bjarten ble vel revet ca 1963. Jeg husker at de litt større kameratene mine hoppet der, og det må ha vært i 1962 eller 63.»

Hoppgutta 1948, fra venstre: Arne Knutsen, Olaf Larsen, Ragnar Linden, ukjent og Ola Pedersen. 

Vår barndoms helt: Espen Bredesen

Det er en spesiell person vi håpet å snakke med da vi bestemte oss for å samle disse historiene. Det er ingen ringere enn han som vant OL-gull og -sølv på Lillehammer i 1994, han som fløy lenger enn alle disse to ukene hvor vi faktisk hadde fri fra skolen, han som har vokst opp på Oppsal og dermed føles som en bekjent. 

Åkei. Vi skal være ærlige. Vi fniste en del da Espen skrev at han godt kunne tenke seg å snakke om Bjartbakken med oss. Vi skalv litt på henda da vi slo telefonnummeret hans. Men Espen er en gjennomført ålreit fyr. Finnes ikke skummel. 

Han vokste opp i Snipp Møllers vei, og var dermed nabo til Bjartbakken. 

«Det var alltid mye aktivitet i Bjarten,» sier Espen, «i hver skråning, alle hadde ski. Det var der det skjedde, derfor ble jeg også med. Det fascinerte nok utover det vanlige. Jeg skulle alltid hoppe, og jeg skulle hoppe langt. Jeg gikk på langrenn også, og på slalom, men da kjørte vi skauløyper og hoppa på kuler. Jeg var aldri i slalombakken for å kjøre slalom. Vi dro også ofte inn til Granlibakken for å hoppe, det var god avveksling. Det var fartsbru der, tømmerstokker som lå i ovarennet.»

«På den tida tenkte jeg ikke på å bli skihopper. Det var bare lek. Det var en hoppskole i Bjarten som jeg ble med på. Vi var jo der og sto på ski likevel. Jeg hoppa på slalomski. Så ble jeg trukket inn i hoppgruppa i Oppsal, og da fikk jeg låne et par hoppski. Jeg hoppet mitt første renn da jeg var ti år, det var i 1978.»

Vi spør Espen om persen i Lille-Bjarten: «Jeg hoppa ikke spesielt langt,» sier han, «ikke på hoppski i hvert fall. Jeg kom jo aldri over kulen, ikke sant. Jeg trur jeg hoppa lengre på slalomski. Jeg tror bakkerekorden var på 32 meter, jeg tror ikke jeg hoppa så langt, men 28, kanskje?»

Hvordan hadde det seg at han hoppet lengre med slalomski? 

«Jeg hadde jo sånne hoppski som Bjørn Wirkola holdt på med, treski av Spitkein med lav støvel. Det var det jeg begynte med. Det var tungt for en liten gutt. Skia styrte hele svevet!»

Vi ser det for oss, lille Espen i Lille-Bjarten, med ski for voksne, sterke menn som hadde passet bedre i Store-Bjarten. 

«Det var jo det det var, da,» smiler Espen. «Hoppmiljøet var dessuten lite, men det var noen, og noen vi så opp til. En som var ett år yngre holdt på lenge sammen med meg.»

Her må vi stoppe opp litt – vi trodde da at det krydde av ivrige hoppere på den tida? At hopp-Norge var i en gullalder? 

«Det var ingen andre i klassen min på Oppsal som hoppa,» sier Espen. «Det var en annen fra Bjartbakken, han var et par år eldre og slutta etter et år, så da var det bare meg igjen fra området. Så var det to fra Østensjø og en fra Høyenhall. Bare en av dem fra Østensjø holdt ut. Det var ikke så mange som var eldre enn meg som hoppet, heller. Bare en tre-fire stykker. Hoppgruppa var ikke så stor. Det var kjedelige klubbmesterskap. Det var jo bare meg i klassen.» 

«Men likevel, rekruttering falt mer naturlig på den tida enn nå,» fortsetter han. «Da var det jo snø, og det var hoppbakker. Det var mulighet til å hoppe for alle som holdt på med ski. Nå er det Midtstubakken og Linderudkollen og ut over det blir ikke så mange bakker gjort i stand. De har hopputstyr i disse bakkene, og så kan de som vil prøve. Sånn får de huket tak i noen. Men det er et problem i dag. Og hopputstyr er ikke så dyrt, ikke i forhold til hva alt annet koster. Du trenger ett par ski, hjelm og dress. Det er ikke kostnadene som er avgjørende, det er det at du må bli kjørt så langt. Det er mye lettere å dra på trening i Trasophallen enn i Midtstuen eller Linderudkollen. Og så må du ha foreldre som er over snittet interessert. Før så hadde du en far som hadde hoppet på ski da han var liten. I dag har nesten ingen det.» 

Det er fotball som i stor grad gjelder, med andre ord. Sånn var det da Espen vokste opp også, han spilte fotball på sommeren og hoppet på ski om vinteren. 

«Det var fotballspillere vi drømte om å bli.» 

Noen drømmer går i knas. Andre drømmer kan aldri bli oppfylt. 

«Store-Bjarten så jeg aldri tårnet på,» sier Espen. «Det synes jeg alltid var så synd, for den hadde jeg så lyst til å ha hoppa i. Unnarennet var kjempebratt, det så så spennende ut. Jeg ville jo hoppe i litt større bakker. Vi brukte unnarennet på Store-Bjarten som utforløype. Den kjørte vi rett ned,» ler han. 

«Vi hoppa overalt, skrenter, alle steder, men det som jeg husker veldig godt er at jeg hoppa mye på en ski. Og det er jeg temmelig fornøyd med, jeg tok toppfart i Lille-Bjarten på en ski. Jeg hadde bra balanse.» 

«Sto du da du landa?» spør vi i vantro. 

«Jaja. Jeg er litt stolt av det. Det var ikke så mange som gjorde det. Du må like å ta litt sjanser.» 

Vi ser mulighet til ny OL-gren. Så slår det oss: «Du hoppet jo i klassisk stil, du?» 

«Ja, det var bare det vi visste om da.» 

«Hvordan var det å bytte?» 

«Det var skummelt, det. Vi holdt på å trene oppi Granåsen før OL i 1992, da skulle vi bytte om, vi forsto at vi var akterutseilt. Det var tre uker før OL da vi tok bestemmelsen, og vi klarte v-stil på enkelthopp på trening, men når konkurransene kom så falt vi jo igjennom. Men det ga så mye mer løft, wow! sa alle gutta da de fikk ordentlig drag på det. Men problemet var at vi hadde hoppa klassisk med litt sideflyt og hadde ikke symmetri i kroppen, så det ble jo skeivt mange ganger. Det tok mer enn et år for å få det til å sitte. Eller, for meg tok det omtrent et år, og så gikk det jo ganske bra året etterpå.» 

Ah. Gode minner. 

Og apropos minner: «Jeg har lagra bilde av Store-Bjarten på telefonen min,» ler Espen.

Så – dere med initiativ, dere med midler, dere med makt: Hva med å bringe Bjartbakken tilbake til fordums glans? Det er nok både vår og Espens drøm. 

Espen i svevet. Foto: Privat.

Bonus: Andre interessante fakta om hoppbakker i nærheten av der vi bor
(det finnes mange hoppbakker i Østmarka! Det kryr!): 

Tore Martin Helgesen: «Jeg vet også at det var planer om å bygge en STOR BAKKE med unnarenn og flate ved Skraperudtjern. Min «onkel» Hans på Sørli fortalte meg om planene på tidlig 70 tall så vidt jeg husker. Ovarennet skulle være i skogen/fjellet mellom Rustad og Nøklevann skole. Hvor seriøse planer dette var aner jeg ikke men onkel Hans jobba jo i skogvesenet og var veldig hoppinteressert. (han var onkelen til min mor men også min 

Og til sist, fra Østmarka fra A til Å:

Nordøst for Rundtjern lå tidligere en 40-meters hoppbakke med oppbygd stillas. Bakken var stupbratt og uten avrundet overgang før sletta – så blir det da også fortalt om høy fall- og bruddprosent. Hoppbakken ble anlagt av Oppsal Sportsklubb som gikk sammen med andre klubber i Østre Aker og dannet Østmarkens Skisamlag. Klubbene fikk bygd bakken med god hjelp av Hærens Ingeniørvaaben og den ble åpnet i 1922. Bolter i fjellet vitner fortsatt om hvor bakken lå.

28 thoughts on “Hopphistorier fra Østmarka

  1. Jeg er født i 1932, og har vel hoppet i de fleste av hoppbakkene i distriktet, men stusser litt på at Bryn Idrettsforening bygget Rognerudbakken. Det må vel være BFG, en sammenslåing av Bjart, Freidig og Grønvold. Bryn Idrettsforening er for meg totalt ukjent., men navnet var på tale da BFG ble startet, men forkastet da Grønvold ikke tilhørte Bryn.

  2. Man kan kanskje si at det var to bakker i Rognerudbakken, men den ene besto av et litet snøhopp på kulen og naturlig tilløp. Du verden hvor høyt man kom med litt sprett på hoppet. Angående bakkerekord, tror jeg sikkert den innehas av Kåre «Kokken» Aronsen, og ganske riktig, med bortoverski, tross av at han hadde hoppski også og var med i Holmenkollen som junior.

    1. Tusen takk for at du deler! Vi får forske videre både på navnet Bryn og hvem som egentlig har bakkerekorden 🙂

    2. Jeg , Per Eidsand vet jeg satte bakkerekord i Rognerudbakken, 22,5m i et hopprenn tidlig på 70 tallet

  3. Det må nok være feil at Lille Bjartbakken ble bygget rundt 1970. Den lå nok der lenge før. Jeg hoppet som 18 åring (1950) i Lille Bjartbakken, fordi jeg først et par-tre år senere våget meg opp i Store Bjartbakken

    1. Det stemmer. Lille-Bjarten ble anlagt på 50-tallet. Kanskje allerede på 40-tallet. Men den ble fornyet og restituert i 1970. Jeg hoppet i den gamle Lille-Bjarten tidlig på 60-tallet.

  4. Så flott fortelling. Hellerudbakken går jeg ofte forbi gjennom Trolldalen Jeg har gått opp unnarennet. Har også gått opp unnarennet i Bjartbakken. det var ganske bratt helt opp. Artige historier dere har funnet fram til. Det er utrolig at det har vært en hoppbakke der nord for Rundtjern.

    1. Tusen takk! I år er det jo historiske poster i hoppbakkene også. Det visste ikke vi da vi begynte å samle disse historiene, men det viste seg å være god timing 🙂

    1. Så absolutt! Vi valgte å utelate Sarabråten denne gangen, rett og slett fordi det er så mye historie der at det fortjener egen artikkel – eller, som Even Saugstad har ordnet allerede, en egen bok 🙂

    1. Tusen takk, Even! Det viktigste for oss her har vært å samle folks historier – mimring er både morsomt og lærerikt 🙂

  5. Min søster Kari hoppet også i Bjartbakken på 70-tallet. Mener hun slo lengden til Espen flere ganger

  6. Takk for dette fine arbeidet dere gjør for å minnes de gamle hoppbakkene våre. Når jeg reiser rundt i landet, ser jeg den ene hoppbakken etter den andre som ligger brakk og gjengrodd. Av dette blir jeg trist, for dagens barn får ikke anledning til å oppleve det vi fikk av ski- og hoppglede for bare noen tiår siden. Men, men… De får vel andre opplevelser.

    1. Tusen takk for ditt bidrag! Forhåpentlig kan dette nå ut til noen som har lyst til å forsøke hopping 🙂 Barn får definitivt andre opplevelser i disse dager, men vi tror nok at «de nære ting» kommer til å bli viktigere igjen.

  7. Går man langt nok bakover i historien så var det leser vi at det var idrettslaget Star ( senere Manglerud Star)som bygget Rognerudbakken. Sitter også med info om mange andre store bakker i Østmarka….Hoppbakken til Speed…..Passerudbakken….Oslobakken……….Lautjernbakken…Frambakken….osv.osv?

    1. Aha, så kult! Vi vurderer å lage en ny artikkel om andre hoppbakker – men ikke riktig ennå. Skal huske på deg til neste gang 🙂

  8. Hei
    Det var vel kong Olav som var kronprins i 1958 og ikke Harald. Var selv tilstede da og var vel 6år født i 1951. Har deltatt i de fleste av disse bakkene som guttehopper på 50 og 60 tallet. Hoppet da for BFG senere gikk dette inn i Oppsal. Og som senior hoppet jeg for Grorud il. Og det var stor aktivitet i disse bakkene på 50 og 60 tallet som jeg kan huske.

    mvh
    Sven-Erik Hulbach

    1. Kong Olav ble vigslet i juni 1958, så dette var, ettersom vi har forstått, vinter samme år. Kong Haakon VII døde i september 1957. Ergo var det nok Harald som var kronprins 🙂 Tenk at du har hoppet i nesten alle disse bakkene! Hvilken bakke brukte Grorud IL?

      1. Grorud il brukte bakken som lå bortenfor fotballbanen ned mot Alnaelva. Det var en 20 meters bakke. Den ble revet ca 10 år siden. Lille Ravnkollen på Romsås ble også mye brukt.

    2. Jeg hoppet også som guttehopper for BFG i tiden 1950-58.
      Da var navnet Ørnulf Hulbak jeg husker, noe familie relasjon?

  9. Vi er mange tidligere hoppere i Godlia/Oppsal området nå, så kanskje er det tid for å vekke noen av bakkene til livet? Goliabakken ligger stasjonsnært og nesten bare å rydde før det går an å hoppe der igjen. Lyskassene henger der fremseles 🙂

  10. fantastiske historier fra hoppmiljøet på Oppsal.
    Selv har jeg pers i Ullevålseterbakken på 12 m., men med stor respekt for alle som har drevet med hopping.
    Fra min ivrige skiperiode på 60 og 70 tallet kan jeg huske at det var hoppbakke
    ved den gamle skiløypa før du kom over Ødegården, og var det ikke en bakke
    på Gullsmeden?

  11. HEI! Bodde nede på Valle, Medlem i BFG 59-60 OG 61 VI TRENTE PÅ ØSTENSJØ SKOLE OM HØSTEN. Tok ofte trikken fra helsfyr til godlia for å hoppe. Var også med i lille bjarten i klubbrenn hoppet vel 28m . Vi arrangerte også kombinert renn husker jeg. Hoppbakker var det overalt i valle hovin området som vi bygde selv. Vi fikk jo en
    stilasbakke nord for ulven kirke etter hvert.

  12. Det var morsomt å lese. Jeg var ivrig hopper først i Beffa og senere i Opsal IF.
    Har hoppet i de fleste bakkene rundt i dette området granli,bjarten,Rognern, Godlia Bekkelagsbakkene, Ekern.
    Men vi brukte en liten naturbakke som het Burumbakken som lå parallelt med veien opp til østmarksetra fra hellerudveien.
    Mener jeg hadde Vegard oppås i bjartbakken som liten guttehopper en periode.
    Det var et godt hoppmiljø i Opsal med Svendsen som trener.

Legg igjen en kommentar til Per Eidsand Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.